Mulig, det
Dette blir jo et direkte svar på Trygves siste blogpost, like greit å si det med en gang. Så, Trygve. Jeg er helt enig med deg i at om man ser på menneskeheten som en stor 6 milliarder - hodet blobb som slimer seg rundt på overflaten av vår stakkars jordklode, ja, så er i sannhet utsiktene dystre. For denne uformelige massen av menneskekjøtt er alt-konsumerende, i tillegg til at den også er delt opp i mindre deler som alle prøver å grafse til seg mer enn de andre, enten på bekostning av andre deler, eller ved å stikke sugerør i moder jord og pumpe henne tom. Hvis man i tillegg blir sittende og tenke litt på all ondskapen som menneskeblobben er i stand til å utrette, så har man sannelig mer enn nok gratis energi til å fyre oppunder alle depressive og negative tanker man måtte ha.
Men om man vender blikket litt nedover, ser etter de små tingene. Ja, de er kanskje ikke så store og overveldende som tankene om den veldige grøten av menneske som flyter rundt på jorda og gjør ugreie, men til gjengjeld er det veldig mange av dem. Tenk på å våkne opp, snu seg rundt og kunne trekke inn duften av håret til din kjære. Tenk på folk som bærer baggasjen til gamle mennesker, ikke fordi de må, men fordi de har lyst til å hjelpe. Tenk på en venn, som kan sitte og høre på alle dine triste historier, glade historier, kjedelige historier. En venn som du kanskje forlater en dag etter harde ord, men som du neste dag kan be om unnskyldning og straks få det. Tenk på en så vakker ting som tilgivelse, denne unike gaven der man bestemmer seg for å glemme vonde ting, og å heller sette pris på alle de gode stundene. Tenk på en dag i skogen, på fjellet. Tenk på at mennesket har evnen til å lage musikk. Tenk på kjærlighet, omsorg og medfølelse. Tenk på alle de menneskene du er glad for å ha møtt, fordi de ga deg noe, bare ved å være den de var. Tenk på livet. Kanskje den sterkeste kraften som finnes. Som oppsto på magisk vis under umulige forhold da Moder Jord var i sin ugjestmilde trassalder. Der kan du i sannhet se det umulige bli gjort mulig, og jeg tror ikke at det lille mennesket har makt nok til å utfordre den utrolige kraften som livet bærer.
Mennesket er et rart dyr, kanskje ett av de rareste jeg vet om, og om mennesket kunne man skrevet mange tykke bøker. Men at det også finnes håp og gode egenskaper i dette dyret tror jeg ingen kan nekte for. Gamle venn.
Men om man vender blikket litt nedover, ser etter de små tingene. Ja, de er kanskje ikke så store og overveldende som tankene om den veldige grøten av menneske som flyter rundt på jorda og gjør ugreie, men til gjengjeld er det veldig mange av dem. Tenk på å våkne opp, snu seg rundt og kunne trekke inn duften av håret til din kjære. Tenk på folk som bærer baggasjen til gamle mennesker, ikke fordi de må, men fordi de har lyst til å hjelpe. Tenk på en venn, som kan sitte og høre på alle dine triste historier, glade historier, kjedelige historier. En venn som du kanskje forlater en dag etter harde ord, men som du neste dag kan be om unnskyldning og straks få det. Tenk på en så vakker ting som tilgivelse, denne unike gaven der man bestemmer seg for å glemme vonde ting, og å heller sette pris på alle de gode stundene. Tenk på en dag i skogen, på fjellet. Tenk på at mennesket har evnen til å lage musikk. Tenk på kjærlighet, omsorg og medfølelse. Tenk på alle de menneskene du er glad for å ha møtt, fordi de ga deg noe, bare ved å være den de var. Tenk på livet. Kanskje den sterkeste kraften som finnes. Som oppsto på magisk vis under umulige forhold da Moder Jord var i sin ugjestmilde trassalder. Der kan du i sannhet se det umulige bli gjort mulig, og jeg tror ikke at det lille mennesket har makt nok til å utfordre den utrolige kraften som livet bærer.
Mennesket er et rart dyr, kanskje ett av de rareste jeg vet om, og om mennesket kunne man skrevet mange tykke bøker. Men at det også finnes håp og gode egenskaper i dette dyret tror jeg ingen kan nekte for. Gamle venn.
posted by Jostein at 12:35
1 Comments:
Eg ser at eg har vore for dårlig med å sjekke innom bloggen din i det siste, gamle rev. Nå som eg fortsatt holder på å dö av latter på grunn av filmtittel-innlegget, blir det kanskje litt vanskelig å komme med eit seriöst svar på dette innlegget.
Så eg nöyer meg med å seie at Ja, eg liker å våkne opp og snu meg rundt og snuse i håret til min kjäre, eg liker å sjå at folk bärer kofferten til gamle kröplinger og eg liker å drikke god kaffe. Men eg håper uansett at eg slepper å våkne opp ein dag og ha tilgang til uendeleg mykje gratis energi.
Legg inn en kommentar
<< Home