fra hjertet

Hvordan har det seg at alle andre bare skriver om relativt stabile utlandsopphold? Hvorfor er det ingen som skriver om aa föle seg ensom og forlatt? Ingen som skriver om den bitre smaken av taarer i munnen mens man vasker sin nye leilighet? Hvorfor er det ingen som skriver om hvor sliten man blir av aa pröve aa faa folk til aa forstaa deg, naar de tror du snakker spraaket deres? Hvor har dere funnet styrken, hvor finner dere motivasjon til aa ta fatt paa en ny dag?

Jeg vet at jeg har feil fokus, men jeg pröver jo saa godt jeg kan. Pröver aa tenke positivt, pröver aa finne ting aa se fram til. Men det jeg ser fram til er ikke her. Det jeg ser fram til er aa kunne holde rundt jenta mi igjen, aa kunne prate med folk jeg kjenner, folk som forstaar.

Jeg vet at disse fölelsene kommer til aa gaa over, men akkurat naa er alt litt tungt og vanskelig, og jeg lurer paa hva jeg gjör her nede.

Farvel, Norge

Det er rart hvordan man kan vite en dato i flere måneder, og allikevel ikke skjønne en dritt før man lener seg over kofferten kvelden før avreise. Den litt muggene følelsen i mellomgulvet som på sin lite tiltalende måte forteller deg at i morra. I morra, gutten min, skal du ta inn på et shabby ungdomsherberge i et land der det ikke finnes pene mennesker. Og du skal bli der et år. Viel glück.

Men som en vis mann sa det en gang: "Torsteinsen, nå må vi puste gjennom nesa." Og så puster vi en stund gjennom nesa, og husker at livet er et stadig gjensyn (!), og at alt ordner seg for snille gutter. Klatregruppa ved RWTH har allerede latt høre fra seg, og Lasere slår aldri feil.

Jaja. Friskt mot i brystet.