Aachen etter et år, Aachen for meg

Aachen er Erasmus
Aachen er middag på Polonia hver mandag
Aachen er fiberlasere
Aachen er klatring
Aachen er belgisk øl
Aachen er Walfisch und Bohrinsel
Aachen er Westpark
Aachen er Italienisches Eis
Aachen er å sovne alene hver dag
Aachen er harer, svaner, ender og piggsvin
Aachen er kantinemat
Aachen er Dreiländereck
Aachen er mange utlendinger
Aachen er å prate på skype
Aachen er å spise ute
Aachen er "wie viel kostet ein Bier in Norwegen?"
Aachen er Döner
Aachen er Jens, Oliver, Benny, Patrick, Martin, Martin, Manu, Lisa, Malte, Thereza, Juuso, Linda, Ole, Sanna, Antti, Yikun, Einar, Claudia, Kristian og alle de andre
Aachen er å komme slik som man dro. Med tungt hjerte
Aachen er "Das Leben ist ein ständiges Abschied"
Eller heller "Das Leben ist ein ständiges Wiedersehen"
Aachen er å dele et år sammen med en flott gjeng, en gjeng man kanskje ikke ville blitt kjent med hjemme i Norge, men som blir utrolig sammensveiset av å bli dumpet i en ukjent by uten alle de er glade i i nærheten. En gjeng som dras sammen av behovet for sosial støtte i en situasjon som ingen kjenner. Og når jeg sitter her i Aachen, de fleste har dratt hjem til sitt allerede, da må jeg tenke for meg selv. Denne byen føles tom uten alle disse, mine nye venner. Men kommer jeg til å treffe dem igjen? Var de ettårsversjonen av "single serving friends"? Var vi venner i mangel på alternativer, eller kommer vi til å møtes til julemarked i Aachen i 2018, for tiende gang på like mange år? Får man til å møtes, sånn som man har pratet om, eller oppdager alle, når de kommer hjem til sitt, at man hadde jo et liv, hadde jo venner der også? Det hadde vært koslig å treffe dem igjen, alle sammen. Det vet jeg i alle fall. Og hvis ikke? Da var det i alle fall en flott opplevelse å bli kjent med dem. Et år man ikke kommer til å glemme, uansett hvor mange man kommer til å se igjen.