Krig og fred og religion og sånt
Jeg hadde en ganske interessant diskusjon her en dag med mine kjære Erasmusere. Den handlet om religion, og tok sitt utspring i følgende observasjon / påstand: Jeg kan forutsi hvilken religion et nyfødt barn kommer til å få senere i livet (dersom det velger å bli religiøst), bare ved å vite hvilket land barnet er født i. Og hvis man ser på den uforholdsmessige intraregionale homogeniteten i religionsverdenen (med unntak av innvandrere og andre vandrere), ser denne påstanden ut til å være relativt sann. Dermed er mitt frie valg i praksis begrenset til å velge om jeg vil bli religiøs eller ikke. For 99 % av de som blir religiøse, er religionen staket ut allerede før de blir født (med unntak av et par buddhistmunker i klosteret på Hauketo). Og da kan man jo spørre seg om utsagnet "Jeg er kristen" egentlig er et gyldig utsagn. Er man egentlig kristen dersom man aldri har gjort et annet valg enn å bli religiøs? Kan jeg si at kristendom er religionen for meg, dersom jeg ikke også har tatt en tur innom en Moské eller en Synagoge, og bladd litt i Koranen og Toraen på kveldstid? Kan jeg be min Fader Vår, og virkelig mene at jeg tror på Gud, Jesus og co, og ikke bare trenger en høyere makt å tro på? For min del er det helt akseptabelt å trenge noe høyere som man kan støtte seg mot og finne kraft i, men burde man da gå med et kors rundt halsen bare fordi man er norsk?
Vi hadde forsåvidt ikke trengt å stoppe ved religion, vi var jo egentlig ved et godt utgangspunkt for å diskutere eventuelle andre føringer som blir lagt på et menneske av kulturen en vokser opp i, og i hvilken grad man egentlig utvikler seg selv i motsetning til å bli utviklet av de rundt deg, men det var ikke den veien diskusjonen vår tok. Vi fortsatte tankerekken i retning religionsbaserte kriger. For hvis det eneste valget en religiøs person har tatt er å velge å bli religiøs, ja, da skulle jo egentlig alle religiøse i hele verden vært perlevenner. De har jo tross alt gjort det samme valget en gang i tiden, og har vel derfor mer til felles enn med en eventuell ateist? Jeg tror vi kom fram til at det heller dreier seg om kulturelt begrunnede kriger, med religion misbrukt som eksplosiv drivkraft. For i bunn og grunn: "Everybody's a little bit racist."
Og til slutt i diskusjonen fant vi vel ut at det å bruke logikk i spørsmål om religion og krig er relativt uholdbart. Hele poenget er jo at andre regler blir fulgt i disse spillene. Og da var vi vel kanskje like langt.
Vi hadde forsåvidt ikke trengt å stoppe ved religion, vi var jo egentlig ved et godt utgangspunkt for å diskutere eventuelle andre føringer som blir lagt på et menneske av kulturen en vokser opp i, og i hvilken grad man egentlig utvikler seg selv i motsetning til å bli utviklet av de rundt deg, men det var ikke den veien diskusjonen vår tok. Vi fortsatte tankerekken i retning religionsbaserte kriger. For hvis det eneste valget en religiøs person har tatt er å velge å bli religiøs, ja, da skulle jo egentlig alle religiøse i hele verden vært perlevenner. De har jo tross alt gjort det samme valget en gang i tiden, og har vel derfor mer til felles enn med en eventuell ateist? Jeg tror vi kom fram til at det heller dreier seg om kulturelt begrunnede kriger, med religion misbrukt som eksplosiv drivkraft. For i bunn og grunn: "Everybody's a little bit racist."
Og til slutt i diskusjonen fant vi vel ut at det å bruke logikk i spørsmål om religion og krig er relativt uholdbart. Hele poenget er jo at andre regler blir fulgt i disse spillene. Og da var vi vel kanskje like langt.