I dag leste jeg en deprimerende blogg. Bare synd det var min egen...

Nei, sannheten er vel at det ble stilt spørsmål om min mentale helse / trivsel. Og det skjønner jeg jo godt ut fra en blogg som ofte står i melankoliens tegn. Men alle tanker og følelser må jo få lov til å utfolde seg på en blogg, eller hva? I tillegg har det seg jo sånn at normale dager er kjedelige å skrive om, og når jeg har det dritfett, så sitter jeg ikke alene foran en PC, klar for å feste festlighetene i festlige fraser på verdsveven.

Når jeg skriver disse små avsnittene, og det som skrives kanskje blir litt trist, så er det ofte at jeg blir i bedre humør av å lese det jeg skriver. For er det ikke fantastisk at man har mennesker i livet sitt som man vanskelig kan leve uten? Er det ikke når ting går litt trått at det er lettest å bli minnet på at man pleier å ha det så mye bedre? Jeg kan gjerne bruke litt tid i melankoliens mørke hjørne, for så å bli blendet av glede når jeg tråkker ut i hverdagen.

Jeg er fornøyd med å ha et liv med både oppturer og nedturer. Å tro at livet er en dans på pudrete barnestumper er i beste fall en mild omskrivning av sannheten. Jeg liker ikke folk som alltid putter på seg den fornøyde masken. Si det da heller som det er. Løft på lokket ditt og fortell meg at du ikke digger verden i dag. Du trenger ikke engang å ha en grunn.

Ingenting holder seg bare på toppen. Til og med vakuumet har fluktuasjoner...