Fantastiske nyskapninger!

Det er mulig jeg ble sett rart på da jeg fikk latterkrampe da jeg var (alene) i butikken i dag. Jeg fant nemlig den fantastiske nyvinningen fra Fjordland: Kokte poteter. Dette er altså ferdigkokte poteter som du kun trenger å putte i kokende vann i 12 minutter! Kjempepraktisk!

Ellers kan det meldes om at Delfinen er det eneste dyret som dyrker nasalsex.

Små hverdagshistorier

Jeg føler at det er på tide med noen små hverdagshistorier fra mitt relativt spennende nabolag.

• Vi kan jo starte hjemme. Huseieren vår er en mormoner som kjører taxi i Oslo, og som ikke vil ha noe av overnattingsbesøk. For: "Det ødelegger for studiene dersom du må ligge våken hele natten og høre på at kameraten din ligger og dasker på en dame. Særlig hvis dama er skikkelig fin."
  
• I etasjen under oss bor en trivelig gjeng. Om dem kan det sies at:
• De skyter med pil og bue i hagen vår. Gjerne om natten
• De synes at dagslys er fælt, og henger opp tepper foran vinduene
• De brenner grandiosa (rituelt?) med jevne mellomrom
  
• Et hus like ved oss ble malt i høst. Av en feit mann som jobbet i bare boxeren. Tettsittende og liten sådan. Men han var ganske brun. Denne mannen malte nabohuset her en dag, men nå har han tatt på seg t-skjorte. Han har fortalt Jani (min medbeboer) at han har sunget opera med Pavarotti.
• En av damene i kassen på ICA like ved kom med følgende muntre kommentar da en i kollektivet handlet inn en pakke kondomer: "Jasså. Nå er det helg, ja." Etterfulgt av en lang og god pinlig stillhet. Også hun som så så normal ut.
• Ja, også kan det jo nevnes at bokbål på den lokale fotballplassen har blitt gjennomført uten videre reaksjoner fra naboene.
  

En blomst

En blogg er sannelig ingen enkel sak. Hva skal man skrive, hvilke tanker hører hjemme på trykk? Hvilken av dagens mange stemninger skal festes i ord? I dag skal jeg skrive om en stadig like lilla blomst som står på rommet mitt. Om hvordan den en gang for alle har gjort det mange drømmer om, nemlig å lure tiden.

Blomsten kom til meg i høst, og i stedet for å la den visne, lot jeg den tørke. Så nå står den her, like lilla som den dagen den kom hit. Står som et minne om varme og sommer. I smilende kontrast til mørket, vinden og regnet utenfor vinduet mitt.

Kanskje står blomsten der og minner meg på at selv om den har gjort sitt i denne verden, så kan jeg ha glede av den. Evig eies kun det tapte. Er det sånn også med de man er glad i? At om man tar vare på dem på riktig måte, så kan de stå på rommet ditt og blomstre selv lenge etter at de er borte? Et minne kan vel bli et vakkert savn. Å savne kan også være godt.